Som om ikke testen ikke er ille nok

Lsete at vi nrodmenn brae er på adnreplass når det kmoemr til å dkrike mset kfafe, nok så krafitg slått av fninenne. Her er det brae å ta seg smmaen og være med å bdira. Flyl opp og dkrik! ☕️

21 oktober 1805 sto slaget ved Trafalgar. 220 år siden. For 505 år siden, i 1520, seilte Magellan gjennom Magellanstredet og oppdaget noe som senere skulle få navn etter ham. Og i 2026 laget jeg en morgenkaffe så sterk at den trolig kommer til å bli husket som historisk etter hvert. Jeg burde egentlig fått en form for Nobelpris for det brygget. Ikke den store, kanskje en liten en. Eller en anerkjennelse. Noe. Men det folk vil vite, er hvor mange grader det er, hvilket vær vi har, og om det blåser. Vi har vær. Vi har temperatur. Og ikke noe vind. Det vil si: For en som er oppvokst der østavinden har fått sitt navn fra, er ikke svak vind vind. Det er som å kalle en knaus for et fjell overfor en fra Sunnmøre. De blir bare sittende og se på deg. Ulempen med fint vær om høsten er den lave sola. Den viser ikke bare at de fleste burde ha vasket frontruta for lenge siden, den blender også overraskende mange bilister og er skyld i mang en kollisjon. "Hva skjedde? Så du ikke …?" Lav sol. Det blir færre grader i skyggen, det er jo positivt. Om sommeren sier ingen noe om at temperaturen var i sola. Det er mer hemmelig enn noe statsbudsjett som er fremlagt. Lekkasjene derfra er så store at man nesten blir litt overrasket. Greit nok at de lyver så mye at de tror på det selv, men å spre tall, kutt, lovnader og nye lovnader om mer penger før det nesten er skrevet ned, det er ikke bra. Det viser bare at man ikke kan stole på de folkevalgte. Eller de som jobber i og rundt dem. Budsjettet er ikke engang vedtatt ennå, men journalister skriver så blekket flyter, og når det blir, om det blir, vedtatt, må de begynne på nytt. Nye debatter. Nye runder med sparekniven, smørkniven og sablene. Eller salene, som autocorrect insisterte på at det skulle hete. Nok om det. Ha en onsdag med vær og temperatur av ett eller annet slag. Sjekk Beauforts skala hvis du lurer. Og husk: Nok kaffe. God onsdag.

Noen bilder.

En skikkelig morgenkaffe på en tirsdag skal være såpass at man kan bruke den til å feire at akkurat i dag, for 240 år siden (1786): ble den kjente britiske astronomen John Herschel ble født. Han var en pioner innen både astronomi og tidlig fotografi (oppfant blant annet cyanotypi). En kaffeskål for han ☕️

Noen holder ut til den bitre slutten.

Da erklærer jeg herved isskrapesesongen 2026/27 for åpnet. (Jukset litt da, satte på forvarmingen og gikk inn igjen)

Ny uke, nye kaffekopper.

Unnskyld for det innlegget i går om innsamlingsaksjoner. Det var virkelig ikke meningen å skape et slikt engasjement. Virkelig ikke. Men nok om det. I dag er det søndag, og som en gammel bil som ikke tenner på alle sylindere før den har gått litt på tomgang, så kom ikke Sika og jeg oss avgårde til turen langsetter og bortetter Nidelvas bredder før langt, langt, langt utpå formiddagen. Det var litt for mange andre ute for å gå. Ikke så mange andre hunder med eieren på slep, men joggere. Det var helt ufattelig mange. Jeg tenkte at hadde jeg ikke hatt hund, så hadde jeg nok sittet godt plantet i sofaen hjemme. Men neida. Disse joggerne, og det var mange, ekstremt mange, av en eller annen grunn hadde fått det for seg at i dag skulle de faen meg ut og jogge. Noen jogget sammen med andre, og de jogget ikke bare, de skravlet mens de jogget. På inn- og utpust. Det er nesten så man ikke tror det, selv om man ser det og hører dem, ikke minst. Det var ut i den friske høstlufta en mann med hund sitt ståsted. Nok elv i vannet. Noen kråker, ikke så mange måker, men et par skjærer var ute for å bivåne denne søndagens … joggemassakre, eller hva i helsike man skal kalle slikt. Har virkelig folk, eller i dette tilfellet joggere, ikke noe bedre å gjøre enn å jogge på en søndags formiddag? Slappe av, for eksempel? Vel hjemme fikk matfar (altså undertegnede, eller meg, som det vel også kan hete) seg en kaffe, sånn noenlunde fortjent, og Sika fikk et tyggebein hun tygget ettertenksomt på med en fornøyd mine. Ha en fortsatt avslappet søndag.

Hvis det føles bra, gjør det. Hvis det føles fantastisk, gjør det igjen.

En skikkelig morgenkaffe skal være såpass sterk at man slipper vaske søvnen ut av øynene. Ha en forfriskende søndag. ☕️

Jeg skulle gjerne støttet Redd Barna. Eller Flyktninghjelpen. Eller Kirkens Nødhjelp. Eller bare en av de store, seriøse organisasjonene som sier at de hjelper folk som virkelig trenger det. Det er ikke det at jeg ikke vil. Det er bare det at jeg vil være helt sikker på at pengene faktisk kommer fram. Derfor tenkte jeg at det hadde vært fint med en kvittering. Ikke en sånn digital en i Vipps. En skikkelig en. Med stempel. Og kanskje et regnskap som viser at mottakeren virkelig er fattig, og ikke bare later som. Så tenkte jeg at det hadde vært enda bedre om ungen som fikk pengene mine, kunne sende et bilde der han holder kvitteringen i den ene hånda og sedlene i den andre. Slik at jeg ser at det stemmer. Og så en bekreftelse på at bildet ikke er manipulert. Kanskje fra en uavhengig kontrollinstans som overvåker fotograferingen av overleveringen. Bare for å være på den sikre siden. Og så kunne jeg tenke meg en liten suvenir. En trefigur, kanskje. Eller en nål. Noe som viser at jeg har bidratt. Men da må jeg selvfølgelig ha kvittering på at trefiguren faktisk er laget i det landet jeg sender penger til, og at de som lager den, får skikkelig betalt. Og et bilde fra fabrikken. Og en bekreftelse på at det bildet heller ikke er manipulert. Kanskje trenger vi da en egen instans som overvåker bekreftelsen av bildet av kvitteringen for suveniren, som igjen kom sammen med bekreftelsen av bildet av overleveringen av kvitteringen og pengene og regnskapet. Jeg sier ikke at jeg krever det. Jeg sier bare at jeg gjerne skulle hatt det. Ellers blir det litt vanskelig å vite om jeg faktisk har hjulpet noen, eller bare har overført penger til noen som sier at de hjelper noen. Og det er jo tross alt det jeg vil være sikker på. Sånn rent prinsipielt.

En skikkelig morgenkaffe skal være så svart som asfalten ute etter regn, såpass sterk at de eventuelt døde fluene i vinduskarmen skreller litt med beina. Lørdag. Ingen planer. Leva livet. Ha en heseblesende lørdag uten slakk.

Blonder på kjolene, knepp på fiolene. Gjør krogdøren vid, drikk nu er tid! Cheers 🍻 Spis. Drikk. Lev. Mandag kommer uansett.

Verdens matvaredag, fredag og helg. Her nytes morgenkaffen, stillheten og roen, og man har lav puls inn mot det som nok blir en rolig helg. ☕️

Noen gjør nesten alt for å bli sett og lagt merke til, men refleks bruker de ikke. #refleksdagen

Ikke for å skryte altså... eller, jo... I går måtte jeg be om å få en sånn «under disken»-vare på butikken, så meg selvsagt godt rundt, kremtet forsiktig og spurte diskré om jeg kunne få en rull med matavfallsposer. Det fikk jeg, så spurte jeg så pent jeg bare kunne, prøvde å se ekstremt søt og snill ut og spurte: Kan jeg få en til? Etter bittelitt om og men, fikk jeg det. Man skal visstnok bare få én av gangen. Sika luftet, jeg ble luftet litt jeg også, av den brisen ute, så; En skikkelig morgenkaffe laget av mørkbrente, nykvernede kaffebønner, og Sika fikk sin frokost. Alle er fornøyde. Ha en torsdag som varer helt til fredag. ☕️

Høst ved naustene Bladene slipper taket et etter et og lander mykt på bakken bakom naustene Fjorden ligger stille som om den også har gitt slipp på noe den bar lenge Her ute blir alt litt tydeligere når vinden tar med seg det som skulle falle

Det heter at man ikke skal utsette til i morgen det man kan gjøre i dag. Jeg gjør det allikevel. Alltid. Særlig når det gjelder å legge på vinterdekk. Jeg husker de årene – var det to, eller tre? – da den første snøen kom 1. oktober. Fullt kaos. Vi som kjørte drosje hadde selvfølgelig fått på dekkene i ren pessimisme, mens folk flest stod i endeløse køer utenfor dekkforhandlerne og så ut som de angret på livet. Så ble det bart. Frem til jul. Ikke så mye som et snøfnugg. Bare grå asfalt og den stille skammen over å ha tatt frem vinterjakka for tidlig. Nå ser det mildt ut utover oktober, så jeg tøyer strikken litt til. Det er jo så mye lettere å få på sommerdekkene når den tid kommer – da går det i det minste rette veien. La høsten være våt og fuktig og litt ekkel, heller enn med snø og alt faenskapet det medfører. Den kommer tidsnok. Eller tar den førti år, så går det helt fint det også. Jeg kjører piggfritt uansett, så rent praktisk er det ikke noe i veien. Men det er den følelsen, skjønner du. Av å utsette den fæle årstiden litt til. Det kjennes så mye bedre ut.

Onsdagsmorgen. Kjøleskapet durer som en gammel båtmotor, og jeg går tunge skritt over gulvet. Har sovet litt for lite, litt for dårlig. Det drypper der ute i høstmørket. Sika gjør det Sika skal gjøre. Jeg plukker opp, knyter for og kaster, før vi går inn til frokost til den med fire bein. Så setter matfar i gang kaffekvernen. Masse spetakkel. Men kaffen blir god, så da får man tåle litt dur. Og duften. Duften fra de mørkbrente bønnene. Deretter den svarte kaffen. Svart som det er der ute så tidlig på morgenen. Man begynner å merke det nå. Uker, måneder og år med litt for lite, litt for dårlig søvn. Man er sliten hele tiden. I en slags konstant bakrus. Litt svimmel, litt glemsk. Nærmest litt bakfull, selv om det sterkeste man drikker er kaffen. Onsdag morgen. Man funderer. Må jeg noe i dag? Skal jeg i det hele tatt gjøre noe? Hva er det jeg skal? Det passer i grunn bra å ikke ha noe som må eller skal gjøres. Jeg må forresten ut med matavfallet. Det kan jo bli spennende nok, det. Den posen kan jo snart finne på å gå ut selv, så økologisk alt er blitt nå, mener jeg. Dere får ha en fin onsdag. Og ikke finn på noe tull. Oppfør dere ordentlig.

Ingen feil, ikke så mye som en ørliten anmerkning på EU-kontrollen på bilen. Nesten så jeg skulle ønske det var meg, og ikke bilen... 🤪