MACRON SA AT DE FORSØKTE Å VELTE REPUBLIKKEN – DEN SETNINGEN FORSVANT I NORSKE MEDIER Dette sa Macron i talen søndag: "De som har ødelagt, må betale. De som har plyndret, må betale tilbake. De som forsøkte å velte republikken, må svare for det." Etter klassiske prinsipper for politisk talekunst er dette en trepunktsparole – retorisk et trikolon med anafor: tre parallelle ledd som begynner med de samme ordene, og som stiger i alvor frem mot klimakset. Stigningen går som følger: 1. Hærverk: «De som har ødelagt, må betale.» (Materiell skade) 2. Kriminalitet: «De som har plyndret, må gjøre opp for seg.» (Økonomisk vinning) 3. Forræderi: «De som har forsøkt å velte republikken, skal stilles til ansvar.» (Politisk eksistensielt angrep) Formuleringen er åpenbart retorisk komponert. Det tredje leddet er klimakset: Macron går fra materielle ødeleggelser, via plyndring, til et angrep på selve republikken. Distansen fra den norske pressen som liker best å fokusere på misfornøyde skoleelever til Macrons borgerkrig-lignende tale framstår som et helt hav. HVEM PUNKTERTE TALEN? Det er ikke en liten ting å pungtere Macrons trepunktsparole i talegjengivelsen og utelate selve klimaks. De som har gjort dette kan umulig være redelige og de må ha gjort det med hensikt. Å amputere parolen før klimaks er kunstig og alt annet enn naturlig referat. Macrons vanskelige, og mislykkede, spagat har vært å stille seg i midten politisk og være en brobygger mellom venstre- og høyresiden. Det framkommer videre i Macrons tale at han legger skylden på venstreekstremistene. Det politiske partiet La France Insoumise (LFI) er representert i nasjonalforsamlingen og beskriver seg selv primært som demokratiske sosialister, øko-sosialister og venstrepopulister, mens motstandere anklager dem for å være marxister. Den franske statsministeren Sébastien Lecornu anklaget partiet for noen dager siden for å væpne konflikten og å oppfordre til den. (1) Leser man VG-artikkelen fra Søndag (2) har de lenket til Le Mond sin talegjengivelse. Le Monde er helt klart til venstre for Macron, og er en ledende fransk kvalitetsavis (som kan diskuteres) og en sentral referanseavis for internasjonale og nasjonale medier. Det som har skjedd er følgende: 1: Le Monde valgte å punktere Macrons tale. 2: NTBs redaktører og journalister, som ut fra statistikken (3) sannsynligvis tilhører venstresiden, har plukket opp det punkterte talereferatet fra venstreavisen Le Mond og distribuert det. 3. Samtlige norske mainstrem-medier har hentet den punkterte – og dermed sensurerte – talegjengivelsen, mens iNyheter, som vi visst nok ikke skal stole på, serverte den usensurerte og dermed sanne parolen (4). På denne måten fungerer NTB som en portvokter som utestenger alt det norske folk skal "skånes for". Leser man den danske statskanalens gjengivelse har de ikke bare fått med hele trepunktsparolen, men de har til og med gjentatt det siste leddet, selve dramatikken, én gang til, siden det var det viktige. (5) Heller ikke Reuters og store engelskspråklige avviser har valgt å distribuere barnehagevarianten tilpasset Ola Dunk – som i realiteten er sosialistisk propaganda. Vi snakker om propaganda som dekker over at marxistene (de bærer i hvert fall flagg med hammer og sigd i gatene) i Frankrike beskyldes av presidenten for forsøk på å velte republikken. DET MACRON IKKE SNAKKET OM Macron pekte denne gangen først og fremst på venstreekstreme grupper og kriminelle. Men presidenten har tidligere advart om en annen utfordring mot den franske republikken – med ord som er minst like dramatiske. Det er verdt å merke seg tidspunktet. Uttalelsene vi nå skal se på kom i februar (6) og oktober (7) 2020, mens Macron hadde presidentvalget i 2022 foran seg. Allerede i februar skrev Le Monde ( 8 ) at Élysée anså innvandring, utrygghet og "separatisme" som prioriterte spørsmål for å unngå at Macron skulle bli utmanøvrert av Rassemblement National ved valget. En regjeringskilde oppsummerte strategien slik: "2022 vil avgjøres av følelsen av trygghet." Det fantes med andre ord også en åpenbar valgstrategisk grunn til at Macron på dette tidspunktet måtte overbevise franskmennene om at han tok problemene knyttet til innvandring, islamisme og parallellsamfunn på alvor, hvilket han aldri gjorde. ISLAMISTISK SEPARATISME Separatisme er et sterkt ord. I politisk betydning beskriver det en bevegelse eller prosess der en gruppe søker å skille seg fra et eksisterende politiske fellesskap eller den etablerte samfunnsordenen. Macron var selv svært tydelig på hva han mente med begrepet. I Mulhouse i februar 2020 sa han at problemet oppstår når mennesker i religionens eller gruppetilhørighetens navn ønsker å "skille seg fra republikken", og dermed ikke lenger respektere dens lover. Deretter definerte han fienden: "Vår fiende er i denne sammenheng separatismen, det vil si dette fenomenet vi har observert i flere tiår: en vilje til å forlate republikken, til ikke lenger å respektere dens regler [...] og til å tre ut av den republikanske sfæren." (6) Åtte måneder senere var Macron enda tydeligere. I talen 2. oktober beskrev han islamistisk separatisme som: "Et bevisst, teoretisert, politisk-religiøst prosjekt [...] som ofte kommer til uttrykk gjennom etableringen av et motsamfunn." (7) Han fortsatte: "Problemet er denne ideologien, som hevder at dens egne lover står over republikkens." Det Macron beskriver omfatter i praksis konflikten mellom islamsk religiøs lovgivning – sharia – og fransk lov. Men Macron stoppet ikke der. Han beskrev det han mente foregikk som en "metodisk organisering" med mål om å bryte republikkens lover, "skape en parallell orden, etablere andre verdier [og] utvikle en annen organisering av samfunnet". Og så kom formuleringen som er vanskelig å misforstå: "Separatistisk i første omgang, men hvis endelige mål er å ta kontrollen – fullstendig." (7) Les den siste setningen én gang til. Frankrikes president sa altså i 2020 at radikal islamisme ikke bare kunne føre til dårlig integrering, religiøse parallellsamfunn eller konflikter mellom ulike verdisyn. Han beskrev et politisk-religiøst prosjekt som ville etablere en parallell samfunnsorden, sette sine egne lover over republikkens – og som ifølge Macron hadde som endelig mål å "ta kontrollen – fullstendig". Innvandringen og det påfølgende mislykkede samfunnet har ført til stor fattigdom. Fattige og arbeidsledige muslimer er lette å rekruttere til islamistenes overordnede prosjekt til å fylle gatene og tenne på landet. Seks år senere står den samme presidenten foran det franske folk etter omfattende opptøyer og sier: "De som forsøkte å velte republikken, må svare for det." Men det gjør spørsmålet desto mer interessant: Hvem mener Macron egentlig forsøkte å velte den franske republikken? LIGNER DEN IRANSKE REVOLUSJONEN I bilder og videoer fra demonstrasjonene ser vi kommunistsymboler side om side med flagg fra muslimske land. Synet bringer tankene til en historisk allianse som fikk et ganske spesielt etterspill. Under den iranske revolusjonen i 1979 stod islamister, marxister, marxistisk-islamistiske grupper og andre motstandere av sjahen på samme side i én helt avgjørende sak: Sjahen og monarkiet skulle bort. De var langt fra enige om hva som skulle komme etterpå. Da sjahens regime var styrtet, begynte maktkampen mellom de tidligere revolusjonære allierte. Khomeinis islamistiske fløy konsoliderte gradvis makten. Aviser ble stengt, politiske organisasjoner forbudt og motstandere arrestert. Venstresiden ble rammet hardest rammet. Marxist-leninistiske og maoistiske organisasjoner ble erklært ulovlige. Ledende medlemmer og sympatisører ble arrestert, torturert eller drept i stor skala mens andre måtte gå under jorden eller flykte fra landet. Det kommunistiske Tudeh-partiet er kanskje det mest ironiske eksempelet. Partiet hadde støttet Khomeini og betraktet ham som en progressiv, antiimperialistisk leder. Men da regimet ikke lenger hadde bruk for Tudeh, ble også dette partiet knust. I 1983 ble ledelsen arrestert og organisasjonen forbudt. Her blir Macrons beskrivelse av islamistisk separatisme interessant som historisk parallell. Han kalte den et: "bevisst, teoretisert, politisk-religiøst prosjekt". Og han beskrev en samfunnsorden som var: "separatistisk i første omgang, men hvis endelige mål er å ta kontrollen – fullstendig". I Iran vet vi hvordan kampen om kontrollen endte. De revolusjonære gruppene kunne stå sammen så lenge de hadde en felles fiende. Men det betydde ikke at de hadde det samme målet for skrekkveldet som skulle bygges etterpå. Nå har islamistene blitt så mektige i Frankrike at Macron ikke en gang turte å nevne dem i søndagens tale. De som han ettertrykkelig advarte mot i oppseilingen til valgkampen. Og marxistene – de lærer aldri. Islamistene er ikke deres venner. Det er interessant å holde dette opp mot en forestilling som avvises som konspiratorisk: at radikale islamistiske miljøer ikke bare ønsker å praktisere sin religion i fred, men har et politisk prosjekt som til syvende og sist utfordrer selve den eksisterende samfunnsordenen. Macron kalte ikke dette en myte. Tvert imot. Frankrikes president beskrev islamistisk separatisme som et "bevisst, teoretisert, politisk-religiøst prosjekt". Han snakket om en "metodisk organisering" som søker å bryte republikkens lover, "skape en parallell orden", etablere andre verdier og utvikle en annen organisering av samfunnet. Og så sa han som nevnt dette, for å gni det inn igjen: "Separatistisk i første omgang, men hvis endelige mål er å ta kontrollen – fullstendig." (7) Det er vanskelig å få Macrons egne ord til å bety at forestillingen om et slikt politisk prosjekt bare er en konspirasjonsteori. Det som nå skjer i Frankrike burde tvert imot vekke det norske folk – for det samme skjer i Norge nemlig, bare i mindre skala foreløpig. Islamismen skifter ikke politisk mål idet den krysser en landegrense. Målet om full kontroll er det samme. Kanskje denne realiteten er for vond å svelge for medie-etablissementet og politikerne? Kanskje de er fullt klar over at de lar det skje, men at kamelene setter seg fast i halsen. ---------------------- Lenkene ligger i kommentarfeltet. Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.